Dette innlegget ble først publisert i Pan, tidsskriftet Harvests arena for politisk diskusjon og refleksjon. Les også Stoknes’ tilsvar (8 nyanser av grønn vekst) og min oppfølger (Miljøbevegelsens vanskelige dilemma).

I en artikkel i Pan (Reell grønn vekst er i dypøkologiens ånd, 28.05.2019) foreslår Per Espen Stoknes å sette målbare kriterier for hva som kan kalles “grønn vekst” ut fra vitenskapens funn om planetens tålegrenser. Kun økonomisk aktivitet som beviselig og raskt nok bringer oss nærmere bærekraftige tilstander kan da regnes som virkelig grønn, og økonomisk vekst i et land er bare grønn hvis landet samtidig reduserer sin miljøbelastning raskt nok. Slik “reell grønn vekst” er faktisk å foretrekke fremfor den klassiske grønne ideen om å la økonomien stagnere og krympe, ifølge Stoknes. Moderat økonomisk vekst i konvensjonell forstand hjelper til med å bevare sosial stabilitet, unngå massearbeidsløshet og opprettholde bedrifters og staters evne til å gjøre de nødvendige investeringene for det grønne skiftet.

Artikkelen bygger på et forskningsarbeid Stoknes har gjort sammen med Johan Rockström, og er publisert i en artikkel Energy Research & Social Science (Redefining green growth within planetary boundaries, oktober 2018). I tidsskriftartikkelen legges den grønne vekstmodellen frem i detalj, samtidig som forskerne presenterer statistikk som tyder på at land som Sverige, Danmark og Finland kan vise til reell grønn vekst over tid. Det er ved første øyekast gode nyheter, og et faktabasert motargument mot den grønne vekstkritikkens grunnsetning om at videre økonomisk vekst ikke lar seg kombinere med langsiktig bærekraft.

Dessverre har argumentasjonen til Stoknes og Rockström flere svake punkter. Mens de innledningsvis påpeker at en målestokk for grønn vekst bør ta hensyn til alle planetens tålegrenser – for eksempel forbruk av nitrogen, fosfor, jordbruksareal, mineraler og ferskvann – gir de Sverige, Danmark og Finland et grønt stempel ut fra en målestokk som kun tar hensyn til klimagassutslipp. Det er lett å se den pragmatiske begrunnelsen for dette. Et sted må man starte; det haster å få ned klimautslippene, og datagrunnlaget er bedre for klimagassutslipp enn for de fleste andre former for miljøbelastning. Problemet er at vi vet at ulike miljøhensyn ofte kommer i konflikt med hverandre – særlig når vi skal øke tilgangen på fornybar kraft, som ideen om grønn vekst forutsetter. Ut fra innsikt i de økologiske, fysiske grensene Stoknes og Rockström med rette mener at bør legges til grunn for økonomiens utvikling, er det risikosport – også som et pragmatisk første steg – å bruke en målestokk som kun ser på brutto nasjonalprodukt og klimautslipp. Skulle en slik grønn vekst-indikator bli tatt i bruk av det politiske og økonomiske etablissementet, vil det bidra til et enda sterkere press for å gjennomføre utbygginger som er så naturødeleggende at de faktisk bidrar til en mindre bærekraftig utvikling samlet sett.

Også fremstillingen av Sverige, Danmark og Finland som land med klimavennlig vekst – om ikke veksten er grønn på alle andre måter – bygger på et svakere fundament enn Stoknes gjerne gir inntrykk av når han han bytter ut forskerhatten med politikerdressen. For det første legger studien til grunn et utslippskriterium som forskerne selv karakteriserer som “høyst sannsynlig et optimistisk minstenivå”: en årlig økning av karbonproduktiviteten på 5 %. Ifølge OECDs statistikk økte Sverige i perioden 2003–2014 sin karbonproduktivitet med 5,76 % per år, Finland med 5,45 % og Danmark med 5,03 % per år. Disse foregangslandene innen grønn vekst stryker altså bare så vidt over en list som forskerne selv medgir at det finnes gode argumenter for å legge høyere – og som må legges høyere hvis ikke verdens klimautslipp når toppen veldig, veldig snart. Alle forskningsarbeidene som ligger bak 5 %-kriteriet forutsetter at verdens utslipp vil gå ned fra 2020 (neste år!), og at vi lykkes med å realisere karbonfangst og -lagring i stor skala innen rimelig tid.

Den største svakheten ved Stoknes og Rockströms forskning er likevel at den ikke sier noe om “hvorvidt disse ledende eksemplene kan universaliseres raskt for å oppnå en global, ekte grønn vekst samlet sett", for å sitere konklusjonen i tidsskriftartikkelen. Dermed lykkes de heller ikke å imøtegå den klassiske innvendingen mot statistikken som viser at rike, europeiske land har greid å redusere utslippene i betydelig grad uten at det har gått på veksten løs: Landene som har økt sin innenlandske karbonproduktivitet mest, har i betydelig grad oppnådd dette ved å flytte sine skitne produksjonsprosesser til fremvoksende økonomier med billigere arbeidskraft og lavere utslippskrav. Forbruksvarene som brukes i Sverige havner i stor grad på utslippskontoen til land som Kina. Og ikke nok med det: en vesentlig del av Sveriges økonomiske vekst er knyttet til et stadig økende forbruk av disse varene.

Stoknes og Rockström er godt kjent med denne innvendingen, og de har et gyldig poeng når de påpeker at det eneste praktisk gangbare, om man skal lage et måleinstrument for klimavennlig vekst som kan fungere for alle verdens land, er at hvert land tar ansvar for å måle og redusere egne, innenlands utslipp. Ellers vil landene få et insentiv til å overdrive hvor stor del av egne utslipp som “egentlig” skyldes andre land. Men den vekstkritiske innvendingen handler ikke om bokføringstekniske forhold, og er heller ikke bare et moralsk spørsmål om plassering av skyld og ansvar. Poenget er at det å kutte utslipp, i fysisk forstand, er noe annet enn å flytte utslipp fra et land til et annet.

Dette er altså et stykke forskning som viser at jo, det er har vært mulig for moderne nordiske land å øke sin karbonproduktivitet med rundt 5 % hvert år, og å kombinere dette med økonomisk vekst – gitt at en betydelig del av utslippene som har gjort den økonomiske veksten mulig bokføres i andre land. Svaret på om dette kan universaliseres på en måte som gir tilstrekkelige globale utslippskutt er rett og slett nei. Enten må produksjonen og forbruket av varer reduseres – i tråd med klassisk grønn vekstkritikk –, eller så må karbonproduktiviteten i vesentlig grad økes med andre midler enn dem Sverige, Danmark og Finland har basert seg på. Karbonproduktiviteten må dessuten økes en del raskere enn disse landene har greid, såfremt ikke de mest optimistiske globale utslippsscenarioene slår til. Og for at veksten virkelig skal kunne kalles grønn, må den ikke bidra til å overskride andre økologiske tålegrenser enn mengden av klimagasser i atmosfæren – den må tvert imot bidra til å raskt redusere det økologiske fotavtrykket til et bærekraftig nivå.

Ideen om et samfunn med reell grønn vekst befinner seg derfor, i fravær av bedre eksempler, i samme kategori som kommunistenes drøm om det klasseløse samfunnet: en teoretisk visjon som det er enklere å utforske i teorien enn å innføre i den virkelige verden. I den grad visjonen gis en psykologisk innpakning som appellerer til massene, er det ikke umulig at den vil få folk med seg, akkurat som kommunismen fikk det på 1900-tallet. Det er mer tvilsomt om forsøket på å realisere visjonen i praksis vil føre til de ønskede resultatene.

Stoknes siterer Buckminster Fuller på at forandring best oppnås ved å skape en ny modell som gjør den gamle avleggs. Det er ikke vanskelig å være enig i. Det er også svært fornuftig, som Stoknes oppfordrer til, å fremme positive alternativer i stedet for å “være negative og sure og snakke om kutt og reduksjon og nedgang og undergang”. Men det er ingen grunn til å begrense seg til grep som kan opprettholde fortsatt økonomisk vekst. Her er noen eksempler på positive fortellinger om det Stoknes kaller “green degrowth”, der pengeøkonomien krymper mens ressursproduktiviteten øker:

• Ved å erstatte fossile traktorer, skogsmaskiner og sprøytemidler med smart permakultur og biobrensel-drevet muskelkraft kan vi skape titusenvis av nye arbeidsplasser i primærnæringene, samtidig som vi øker produksjonen av mat og nyttevekster i forhold til brukt areal og tilført energi. Langt flere enn i dag – også de som ikke har akademiske og teoretiske interesser og anlegg – vil få muligheten til å jobbe hjemme, følge kroppens og naturens rytmer snarere enn klokka, omgås dyr og kjenne at de virkelig lever på daglig basis.
• Ved å bruke ressursene i nærheten av der de finnes skaper vi mer levedyktige lokalsamfunn og minimerer sløsing med drivstoff til transport. Lokale samfunnshus, vertshus, dansehaller og bygdefester får en etterlengtet renessanse. Regionale og lokale identiteter styrkes på bekostning av forflatning og kommersiell massekultur.
• Ved at vi slanker byråkratiet, senker skattene og forenkler uforståelige regelverk gjør vi det enklere å ta ansvar for eget liv, starte virksomheter og beholde verdiene der de skapes.
• Ved å legge til rette for bruk av teknologi som er enkel nok til at vanlige folk kan forstå hvordan den fungerer, får langt flere muligheten til å kjenne gleden av å kunne delta i produksjon, vedlikehold og reparasjon av livets nødvendigheter – for ikke å nevne det utømmelige potensial for oppfinnsomhet og kreativitet som ligger i å finne bedre bruksområder for gammel, energisløsende teknologi og infrastruktur, samt i å gjenopplive glemte kunster fra tidligere tiders fornybarsamfunn.